En del innledende linjer i dikter er så vakre at de aldri glemmes. Det gjelder også den første linjen i diktet ”Iris” av Jacques Perk (1859-1881): ”Jeg er født ut av solens glans og et sukk i det sydende havet”. I den greske mytologien var Iris gudenes raske budbærerinne. Hennes navn betydde regnbue. Fra himmelen steg hun ned til jorden for å overbringe gudenes befalinger til menneskene. Også på jorden har vi en Iris, en spesiell plante som virkelig rettferdiggjør det guddommelige navnet.
Solrikt og tørt
Det finnes mange sorter Iris, med så mange ulike fargenyanser at det bare
av den grunnen er lett å forstå at plantefamilien på mange språk fikk samlingsnavnet
regnbue (det norske navnet er sverdliljefamilien). Iris trives best i solrike områder på tørr og fruktbar mark. Det er ikke uten grunn at den mest prestisjefylte irisgården ligger på en skråning i Firenzes flommende sol. Den irisen som Weleda anvender til produksjonen av skjønnhetsprodukter kommer også fra Italia. På et stort gods i nærheten av Toscana, der marken dyrkes biodynamisk, blomstrer hvert år titusener av blå lilla iris. Takket være blomstenes skjønnhet lures man til å tro at det meste av kraften finnes der. Slike vakre blader burde jo ha egenskapen til å beskytte og pleie huden. -Men sånn er det ikke. Irisplantens hemmelighet er å finne i den tilsynelatende ubetydelige roten.
Balanse
Det som gjør irisroten så spesiell er dens egenskap til over lang tid å kunne kapsle og avgi fukt uten å råtne eller tørke ut. Irisens grove rot stikker til en viss grad opp av marken mens de utallige rotforgreningene under jorden suger vannet opp fra marken. På denne måten beholder iris sin fuktighetsbalanse og blomstrer. Den mer livfulle delen av planten, som kommer til sterkt uttrykk under blomstringen i mai får aldri sjansen til å bli for dominerende eller giftig. Et spor av blomstens livfulle element kan man finne i smaken og duften av roten. Den ferske roten smaker skarpt og bittert og har en sterkt lakserende virkning. Selv duften av den tørkede roten er i begynnelsen krydret, men på kort tid endres duften totalt og lukter like herlig som fioler. Denne fantastiske metamorfosen oppstår gjennom at roten ”suger opp” en viss essens av den blomstrende planten og lagrer den. Når roten så tørker frigjøres dette raskt og sprer
sin nydelige duft.
På 1100-tallet
Før i tiden anvendte man irisroten først og fremst for medisinske formål på
grunn av dens slimløsende og vanndrivende egenskaper. Det var først da abbedissen Hildegard von Bingen på 1100 tallet i sin bok om urter beskrev hvordan man ved hjelp
av Iris Germanica kunne gi huden sin mykhet og friske farge tilbake, at man begynte å snakke om de unike kosmetiske kvalitetene som irisroten besitter. Slik har ikke bare den mytologiske Iris, men også hennes navnesøster i planteriket, vært forent mellom himmel og jord, mellom varme og fuktighet – mellom solens glans og et sukk av det sydende havet.
